Bokmålsordboka
huke 1
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å huke | huker | huka | har huka | huk! |
huket | har huket | |||
hukte | har hukt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
huka + substantiv | huka + substantiv | den/det huka + substantiv | huka + substantiv | hukende |
huket + substantiv | huket + substantiv | den/det hukede + substantiv | hukede + substantiv | |
den/det hukete + substantiv | hukete + substantiv | |||
hukt + substantiv | hukt + substantiv | den/det hukte + substantiv | hukte + substantiv |
Opphav
norrønt húkaBetydning og bruk
bøye kroppen nedover og framover (med bøyde knær og hofter)
Eksempel
- huke seg ned;
- huke seg sammen