Bokmålsordboka
hikke 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en hikke | hikken | hikker | hikkene |
Betydning og bruk
- kort, høy lyd framkalt ved plutselig og spontan innånding på grunn av krampaktig sammentrekning av mellomgulvet
Eksempel
- ha hikke;
- være plaget av hikke
- i overført betydning: vedvarende veksling mellom aktivitet og ro
Eksempel
- bilen har fått hikke