Bokmålsordboka
henholde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å henholde | henholder | henholdt | har henholdt | henhold! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| henholdt + substantiv | henholdt + substantiv | den/det henholdte + substantiv | henholdte + substantiv | henholdende |
Opphav
av hen (2Faste uttrykk
- henholde seg tilhenvise til;
støtte seg til- arvingene henholdt seg til skifterettens dom