Bokmålsordboka
henfalle
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å henfalle | henfaller | henfalt | har henfalt | henfall! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
henfalt + substantiv | henfalt + substantiv | den/det henfalte + substantiv | henfalte + substantiv | henfallende |
Faste uttrykk
- henfalle ifortape seg i
- henfalle i grublerier
- henfalle tilgi etter for en trang, last eller lignende
- henfalle til sentimentalitet;
- henfalle til gamle synder