Artikkelside

Bokmålsordboka

helgen

substantiv hankjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en helgenhelgenenhelgenerhelgenene

Opphav

av gammeltysk (thie) helagon ‘(de) hellige’

Betydning og bruk

  1. i den katolske kirke: person som etter sin død er erklært hellig, og som av de troende æres og påkalles for forbønn hos Gud
    Eksempel
    • påkalle en helgen
  2. from (1) og asketisk person
    Eksempel
    • han er slett ingen helgen
  3. opphøyd ideal (1, 2)
    Eksempel
    • han er en helgen for fansen