Bokmålsordboka
harme 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å harme | harmer | harma | har harma | harm! |
| harmet | har harmet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| harma + substantiv | harma + substantiv | den/det harma + substantiv | harma + substantiv | harmende |
| harmet + substantiv | harmet + substantiv | den/det harmede + substantiv | harmede + substantiv | |
| den/det harmete + substantiv | harmete + substantiv | |||
Opphav
norrønt harma ‘gjøre sorgfull’Betydning og bruk
gjøre arg, vred eller sint;
forbitre, opprøre, ergre
Eksempel
- deres oppførsel harmet meg
Faste uttrykk
- harme segergre seg;
bli sint