Bokmålsordboka
harang
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en harang | harangen | haranger | harangene |
Opphav
av fransk harangue; opprinnelig gammelhøytysk hring ‘krets, forsamling, kampplass’Betydning og bruk
lang, høytidelig og kjedelig tale eller straffepreken
Eksempel
- lire av seg en lang harang