Bokmålsordboka
habilitere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å habilitere | habiliterer | habiliterte | har habilitert | habiliter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| habilitert + substantiv | habilitert + substantiv | den/det habiliterte + substantiv | habiliterte + substantiv | habiliterende |
Opphav
av middelalderlatin habilitare; av latin habilisBetydning og bruk
gjøre skikket;
Faste uttrykk
- habilitere segvise seg dyktig til noe;
kvalifisere seg til en stilling