Bokmålsordboka
gressenke
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en gressenke | gressenken | gressenker | gressenkene |
| hunkjønn | ei/en gressenke | gressenka | ||
Opphav
fra tysk; fra lavtysk opprinnelig ‘jente som er blitt forført ute i det fri og deretter forlatt’Betydning og bruk
gift kvinne som partneren for tiden er bortreist fra
Eksempel
- hun er gressenke denne helgen