Bokmålsordboka
funkle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å funkle | funkler | funkla | har funkla | funkl!funkle! |
| funklet | har funklet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| funkla + substantiv | funkla + substantiv | den/det funkla + substantiv | funkla + substantiv | funklende |
| funklet + substantiv | funklet + substantiv | den/det funklede + substantiv | funklede + substantiv | |
| den/det funklete + substantiv | funklete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk av Funke ‘gnist’Betydning og bruk
- skinne glimtvis, blusse, stråle
Eksempel
- øynene hennes funklet
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- funklende stjerner, diamanter