Bokmålsordboka
angre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å angre | angrer | angra | har angra | angr!angre! |
| angret | har angret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| angra + substantiv | angra + substantiv | den/det angra + substantiv | angra + substantiv | angrende |
| angret + substantiv | angret + substantiv | den/det angrede + substantiv | angrede + substantiv | |
| den/det angrete + substantiv | angrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt angraBetydning og bruk
kjenne anger;
ønske ugjort
Eksempel
- angre syndene sine;
- jeg angrer ingenting;
- dette kommer du til å angre;
- jeg angrer ikke på at jeg reiste;
- jeg angrer på det jeg sa;
- det skal du få angre – bøte for
Faste uttrykk
- angre segvære lei seg for noe en har gjort