Bokmålsordboka
fremmedgjøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fremmedgjøre | fremmedgjør | fremmedgjorde | har fremmedgjort | fremmedgjør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fremmedgjort + substantiv | fremmedgjort + substantiv | den/det fremmedgjorte + substantiv | fremmedgjorte + substantiv | fremmedgjørende |
Opphav
etter tysk entfremden, verfremdenBetydning og bruk
gjøre fremmed;
ta fra noen den følelsesmessige tilknytningen til viktige forhold i tilværelsen;
jamfør fremmedgjort og fremmedgjøring
Eksempel
- et samfunn som støter ut og fremmedgjør unge mennesker