Bokmålsordboka
frafalle
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å frafalle | frafaller | frafalt | har frafalt | frafall! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
frafalt + substantiv | frafalt + substantiv | den/det frafalte + substantiv | frafalte + substantiv | frafallende |
Betydning og bruk
oppgi, avstå fra, gi avkall på
Eksempel
- frafalle et krav;
- frafalle siktelsen