Bokmålsordboka
forurette
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forurette | foruretter | foruretta | har foruretta | forurett! |
| forurettet | har forurettet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| foruretta + substantiv | foruretta + substantiv | den/det foruretta + substantiv | foruretta + substantiv | forurettende |
| forurettet + substantiv | forurettet + substantiv | den/det forurettede + substantiv | forurettede + substantiv | |
| den/det forurettete + substantiv | forurettete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
gjøre urett mot, krenke
Eksempel
- anklagen foruretter dem