Bokmålsordboka
forundre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forundre | forundrer | forundra | har forundra | forundr!forundre! |
| forundret | har forundret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forundra + substantiv | forundra + substantiv | den/det forundra + substantiv | forundra + substantiv | forundrende |
| forundret + substantiv | forundret + substantiv | den/det forundrede + substantiv | forundrede + substantiv | |
| den/det forundrete + substantiv | forundrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; jamfør for- (2Faste uttrykk
- forundre segundres (2), lure på;
bli overrasket av- det forundrer meg ikke!
- han sluttet aldri å forundre seg over menneskene