Bokmålsordboka
forstille
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forstille | forstiller | forstilte | har forstilt | forstill! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forstilt + substantiv | forstilt + substantiv | den/det forstilte + substantiv | forstilte + substantiv | forstillende |
Opphav
fra tysk , opprinnelig med betydning ‘stille noe på en annen måte enn den naturlige’; av for- (2Betydning og bruk
brukt som adjektiv: uekte
Eksempel
- forstilt vennlighet;
- en forstilt tale
Faste uttrykk
- forstille seggjøre seg annerledes enn en virkelig er
- forstille seg i møte med andre