Bokmålsordboka
forstikke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forstikke | forstikker | forstakk | har forstukket | forstikk! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forstukken + substantivforstukket + substantiv | forstukket + substantiv | den/det forstukne + substantiv | forstukne + substantiv | forstikkende |
Opphav
fra lavtysk ‘stikke til side’; av for- (2Faste uttrykk
- forstikke segstikke seg bort
- brevet må ha forstukket seg mellom alle papirene