Bokmålsordboka
forspørre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forspørre | forspør | forspurte | har forspurt | forspør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forspurt + substantiv | forspurt + substantiv | den/det forspurte + substantiv | forspurte + substantiv | forspørrende |
Opphav
av for- (2Faste uttrykk
- forspørre segspørre for mye
- en kan jo aldri forspørre seg;
- passe på at en ikke forspør seg