Bokmålsordboka
forsluke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forsluke | forsluker | forslukte | har forslukt | forsluk! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forslukt + substantiv | forslukt + substantiv | den/det forslukte + substantiv | forslukte + substantiv | forslukende |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
sluke mat så en tar skade av det
Eksempel
- katten forslukte seg på fiskerestene