Bokmålsordboka
forrette
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forrette | forretter | forretta | har forretta | forrett! |
| forrettet | har forrettet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forretta + substantiv | forretta + substantiv | den/det forretta + substantiv | forretta + substantiv | forrettende |
| forrettet + substantiv | forrettet + substantiv | den/det forrettede + substantiv | forrettede + substantiv | |
| den/det forrettete + substantiv | forrettete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk , opprinnelig med betydning ‘gjøre rett, bringe i orden’; av for- (2Betydning og bruk
utføre kirkelige gjøremål
Eksempel
- forrette en vielse;
- forrette ved alteret