Bokmålsordboka
forløse, forløyse
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forløse | forløser | forløste | har forløst | forløs! |
| å forløyse | forløyser | forløyste | har forløyst | forløys! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forløst + substantiv | forløst + substantiv | den/det forløste + substantiv | forløste + substantiv | forløsende |
| forløyst + substantiv | forløyst + substantiv | den/det forløyste + substantiv | forløyste + substantiv | forløysende |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
- fri fra synd eller straff;
Eksempel
- forløse en idé;
- forløse elevenes kreativitet
Faste uttrykk
- bli forløstføde (2, 1)
- bli forløst ved keisersnitt
- det forløsende ordrett og dekkende utsagn i rett tid