Bokmålsordboka
forkulle, forkøle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forkøle | forkøler | forkøla | har forkøla | forkøl! |
| forkølet | har forkølet | |||
| å forkulle | forkuller | forkulla | har forkulla | forkull! |
| forkullet | har forkullet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forkøla + substantiv | forkøla + substantiv | den/det forkøla + substantiv | forkøla + substantiv | forkølende |
| forkølet + substantiv | forkølet + substantiv | den/det forkølede + substantiv | forkølede + substantiv | |
| den/det forkølete + substantiv | forkølete + substantiv | |||
| forkulla + substantiv | forkulla + substantiv | den/det forkulla + substantiv | forkulla + substantiv | forkullende |
| forkullet + substantiv | forkullet + substantiv | den/det forkullede + substantiv | forkullede + substantiv | |
| den/det forkullete + substantiv | forkullete + substantiv | |||
Opphav
av for- (2Betydning og bruk
- brenne til kull
Eksempel
- tre forkuller lett
- brukt som adjektiv
- forkullede planker
- spalte organiske stoffer ved oppvarming, ofte uten tilførsel av luft, slik at det blir skilt ut rent karbon eller karbonholige forbindelser