Bokmålsordboka
forkomme
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forkomme | forkommer | forkom | har forkommet | forkom! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forkommen + substantivforkommet + substantiv | forkommet + substantiv | den/det forkomne + substantiv | forkomne + substantiv | forkommende |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
- bli ødelagt;gå tapt
- bli forkommen eller utmattet;gå til grunne
Eksempel
- forkommes av nød og elendighet;
- hun holdt på å forkomme av sult