Bokmålsordboka
forebringe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forebringe | forebringer | forebrakte | har forebrakt | forebring! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forebrakt + substantiv | forebrakt + substantiv | den/det forebrakte + substantiv | forebrakte + substantiv | forebringende |
Opphav
fra lavtysk; av fore-Betydning og bruk
legge fram for;
framføre
Eksempel
- forebringe en melding;
- saken ble forebrakt sjefen