Bokmålsordboka
forbeine, forbene
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å forbeine | forbeiner | forbeina | har forbeina | forbein! |
forbeinet | har forbeinet | |||
å forbene | forbener | forbena | har forbena | forben! |
forbenet | har forbenet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
forbeina + substantiv | forbeina + substantiv | den/det forbeina + substantiv | forbeina + substantiv | forbeinende |
forbeinet + substantiv | forbeinet + substantiv | den/det forbeinede + substantiv | forbeinede + substantiv | |
den/det forbeinete + substantiv | forbeinete + substantiv | |||
forbena + substantiv | forbena + substantiv | den/det forbena + substantiv | forbena + substantiv | forbenende |
forbenet + substantiv | forbenet + substantiv | den/det forbenede + substantiv | forbenede + substantiv | |
den/det forbenete + substantiv | forbenete + substantiv |
Opphav
fra tysk; av for- (2Betydning og bruk
- bli til bein
Eksempel
- skjelettet blir forbeinet
- brukt som adjektiv: fastgrodd, stivnet;
Eksempel
- en forbeinet oppfatning
Faste uttrykk
- forbeine segbli til bein
- knoklene forbeiner seg