Bokmålsordboka
fløting, fløtning, fløyting
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en fløting | fløtingen | fløtinger | fløtingene |
| en fløtning | fløtningen | fløtninger | fløtningene | |
| en fløyting | fløytingen | fløytinger | fløytingene | |
| hunkjønn | ei/en fløting | fløtinga | fløtinger | fløtingene |
| ei/en fløtning | fløtninga | fløtninger | fløtningene | |
| ei/en fløyting | fløytinga | fløytinger | fløytingene | |
Betydning og bruk
om eldre forhold: det å fløte (3
Eksempel
- elva ble brukt til fløting