Bokmålsordboka
flambere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å flambere | flamberer | flamberte | har flambert | flamber! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| flambert + substantiv | flambert + substantiv | den/det flamberte + substantiv | flamberte + substantiv | flamberende |
Opphav
fra fransk ‘svi’; beslektet med flamme (1Betydning og bruk
- helle sprit over matrett og tenne på før servering
Eksempel
- flambere pannekaker
- brukt som adjektiv
- flambert is
- desinfisere noe i flamme