Bokmålsordboka
fjetre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fjetre | fjetrer | fjetra | har fjetra | fjetr!fjetre! |
| fjetret | har fjetret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fjetra + substantiv | fjetra + substantiv | den/det fjetra + substantiv | fjetra + substantiv | fjetrende |
| fjetret + substantiv | fjetret + substantiv | den/det fjetrede + substantiv | fjetrede + substantiv | |
| den/det fjetrete + substantiv | fjetrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt fjǫtra ‘binde’Betydning og bruk
fascinere, trollbinde
Eksempel
- han lot seg fjetre av virtuoser
Faste uttrykk
- som fjetrettrollbundet, lamslått
- barna satt som fjetret og lyttet