Bokmålsordboka
fare 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en fare | faren | farer | farene |
Opphav
fra lavtysk opprinnelig ‘forfølgelse’; beslektet med fare (2Betydning og bruk
mulighet for at det kan skje en ulykke, skade eller lignende;
noe som virker truende;
Eksempel
- en overhengende fare;
- med fare for livet;
- pasienten er utenfor fare;
- det er fare for ras;
- det er fare på ferde;
- kulturen står i fare for å utslettes