Bokmålsordboka
steinhogge, steinhugge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å steinhogge | steinhogger | steinhogdesteinhogg | har steinhogd | steinhogg! |
| å steinhugge | steinhugger | steinhugdesteinhugg | har steinhugd | steinhugg! |
| steinhugget | har steinhugget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| steinhogd + substantiv | steinhogd + substantiv | den/det steinhogde + substantiv | steinhogde + substantiv | steinhoggende |
| steinhugd + substantiv | steinhugd + substantiv | den/det steinhugde + substantiv | steinhugde + substantiv | steinhuggende |
| steinhugget + substantiv | steinhugget + substantiv | den/det steinhuggede + substantiv | steinhuggede + substantiv | |
| den/det steinhuggete + substantiv | steinhuggete + substantiv | |||
Betydning og bruk
- gjøre en øks, ljå eller lignende ukvass ved at redskapet treffer mot en stein
Eksempel
- steinhogge øksa;
- slåttekaren bannet stygt da han steinhogde ljåen
- i overført betydning: gjøre en feilvurdering;mislykkes
Eksempel
- han steinhogde grovt i forsøket sitt