Bokmålsordboka
døvblitt
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| døvblitt | døvblitt | døvblitte | døvblitte |
Betydning og bruk
som har mistet hørselen (helt eller delvis);
som er blitt døv i løpet av livet;
til forskjell fra døvfødt
Eksempel
- døvblitte voksne