Bokmålsordboka
dogge 2, dugge
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å dogge | dogger | dogga | har dogga | dogg! |
dogget | har dogget | |||
å dugge | dugger | dugga | har dugga | dugg! |
dugget | har dugget | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
dogga + substantiv | dogga + substantiv | den/det dogga + substantiv | dogga + substantiv | doggende |
dogget + substantiv | dogget + substantiv | den/det doggede + substantiv | doggede + substantiv | |
den/det doggete + substantiv | doggete + substantiv | |||
dugga + substantiv | dugga + substantiv | den/det dugga + substantiv | dugga + substantiv | duggende |
dugget + substantiv | dugget + substantiv | den/det duggede + substantiv | duggede + substantiv | |
den/det duggete + substantiv | duggete + substantiv |