Bokmålsordboka
drektig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| drektig | drektig | drektige | drektige |
Opphav
fra lavtysk ‘bærende’; beslektet med draktBetydning og bruk
- om hunndyr: som går med foster
Eksempel
- en drektig ku
- om skip: som har en viss drektighet (2)