Bokmålsordboka
dissentere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dissentere | dissenterer | dissenterte | har dissentert | dissenter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dissentert + substantiv | dissentert + substantiv | den/det dissenterte + substantiv | dissenterte + substantiv | dissenterende |
Opphav
fra latin ‘ha en annen mening’Betydning og bruk
ha eller hevde avvikende mening;
komme med dissens
Eksempel
- unngå å dissentere for å bremse rettsutviklingen