Bokmålsordboka
diskreditere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å diskreditere | diskrediterer | diskrediterte | har diskreditert | diskrediter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| diskreditert + substantiv | diskreditert + substantiv | den/det diskrediterte + substantiv | diskrediterte + substantiv | diskrediterende |
Opphav
gjennom fransk; fra italienskBetydning og bruk
vekke mistro til, så tvil om;
bringe i vanry
Eksempel
- diskreditere en ordning