Bokmålsordboka
dimittere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dimittere | dimitterer | dimitterte | har dimittert | dimitter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dimittert + substantiv | dimittert + substantiv | den/det dimitterte + substantiv | dimitterte + substantiv | dimitterende |
Opphav
av latin di- og mittere ‘sende’; jamfør di- (2Betydning og bruk
- gi fri etter avsluttet militærtjeneste
Eksempel
- soldaten ble dimittert
- sende hjem;slippe fri
Eksempel
- bli dimittert fra legevakten;
- de arresterte ble dimittert etter avhøret