Bokmålsordboka
digge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å digge | digger | digga | har digga | digg! |
| digget | har digget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| digga + substantiv | digga + substantiv | den/det digga + substantiv | digga + substantiv | diggende |
| digget + substantiv | digget + substantiv | den/det diggede + substantiv | diggede + substantiv | |
| den/det diggete + substantiv | diggete + substantiv | |||
Opphav
trolig gjennom svensk; fra engelsk slang dig ‘sette pris på, like’Betydning og bruk
like svært godt;
sette stor pris på
Eksempel
- digge rock;
- grillmat som barna digger