sin 1
determinativ possessiv
Opphav
norrønt sinn, sín, sitt, sínir; i tyding 4 med innverknad frå lågtyskTyding og bruk
- brukt i eigedoms- og tilhøyrsleforhold for å vise attende til subjektet i setninga når det står i tredje person eintal eller fleirtal:
Døme
- ho kravde løna si;
- han lånte bort sykkelen sin;
- dei vaska hendene sine
- brukt som substantiv:
- han har hatt sitt å stri med i livet;
- ho syter for seg og sine
- brukt framfor tal for å uttrykkje at mengda er omtrentleg eller at ho er stor
Døme
- vege sine 100 kg
- brukt trykklett i utrop for å uttrykkje at nokon er flink til noko
Døme
- det var guten sin!
- det er jenta si som veit å ordne opp!
- brukt trykklett etter pronomen, substantiv eller nomenfrase for å uttrykkje eigedoms- og tilhøyrsleforhold
Døme
- det er guten si bok;
- det var mor sine ord;
- dette er Stortinget si sak;
- Hansen sine bur i nabohuset
Faste uttrykk
- få sittfå det som fell på ein eller det ein fortener
- gjere sittgjere det som krevst;
ta sin del av oppgåvene - gå kvar til sittgå heim;
gå attende til det ein dreiv med - gå sin veggå vekk
- ha sine fordelarha visse fordelar
- denne metoden har sine fordelar
- i si tidein gong, særleg i fortida
- boka var i si tid særs provoserande
- ta si tidta lang tid
- det tok si tid å lese heile boka
- til sine tiderav og til