jakke
substantiv hokjønn
Opphav
jamfør mellomnorsk jakka, gjennom lågtysk; frå fransk jaque ‘stutt trøye til å trekkje over eit panser’Tyding og bruk
langerma klesplagg til overkroppen, med lukking på framsida, til å ha utanpå skjorte, bluse eller genser
Døme
- gå i bukse og jakke;
- ho hadde på seg ei raud jakke
- som etterledd i ord som
- dressjakke
- dunjakke
- golfjakke
- vindjakke
Faste uttrykk
- kaste jakka
- ta av seg jakka
- førebu seg på å ta eit krafttak