Nynorskordboka
tvinge 2
tvinga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ | 
|---|---|---|---|---|
| å tvingaå tvinge | tvingar | tvinga | har tvinga | tving!tvinga!tvinge! | 
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| tvinga + substantiv | tvinga + substantiv | den/det tvinga + substantiv | tvinga + substantiv | tvingande | 
Opphav
norrønt þvingaTyding og bruk
- presse, skuve eller bøye med fysisk maktDøme- tvinge inn ein kile;
- ho tvinga saman greinene;
- tvinge seg gjennom sperringa
 
- få fram eit resultat ved å nytte makt eller pressmiddelDøme- tvinge gjennom eit vedtak;
- tvinge nokon til å tilstå;
- bli tvinga til å gå av;
- tvinge fram ei godkjenning;
- dei har tvinga til seg store føremoner
 
Faste uttrykk
- tvinge nokon i knepresse nokon til lydnad
- tvinge seg framvere umogleg å hindre- reforma vil tvinge seg fram
 
- tvinge under segta makt over;
 leggje under seg- tvinge under seg eit land