Nynorskordboka
skute 2
skuta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å skutaå skute | skuter | skutte | har skutt | skut! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
skutt + substantiv | skutt + substantiv | den/det skutte + substantiv | skutte + substantiv | skutande |
Opphav
norrønt skúta; av skut (1Tyding og bruk
henge utover;
stikke fram
Døme
- berget skuter fram over vegen