Nynorskordboka
røyne 2
røyna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røynaå røyne | røyner | røynde | har røynt | røyn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røynd + substantiv | røynt + substantiv | den/det røynde + substantiv | røynde + substantiv | røynande |
Opphav
norrønt reynaTyding og bruk
- måtte tole eller gjennomgå;få vite gjennom eiga oppleving;prøve, erfare, oppleve
Døme
- ho fekk røyne mykje;
- han har fått røyne mykje motgang;
- eg har røynt det sjølv
- sjå nærmare på;prøve, granske, undersøkje
Døme
- røyne isen
Faste uttrykk
- når det røyner pånår det gjeld;
når det er alvor- ho er god å ha når det røyner på
- røyne påta på;
tære på;
leite på- det tunge arbeidet røyner på
- røyne segprøve kreftene sine
- dei har fått røynt seg etter at dei vart foreldre