Nynorskordboka
ordleggje, ordlegge
ordleggja, ordlegga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ordleggaå ordlegge | ordlegg | ordla | har ordlagt | ordlegg! |
| å ordleggjaå ordleggje |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| ordlagd + substantiv | ordlagt + substantiv | den/det ordlagde + substantiv | ordlagde + substantiv | ordleggande |
| ordleggjande | ||||
Tyding og bruk
skildre i ord
Døme
- dei ordlegg ting som ein har tenkt uklårt sjølv
Faste uttrykk
- ordleggje seguttrykkje seg;
formulere seg- vere flink til å ordleggje seg