Nynorskordboka
bende 2
benda
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bendaå bende | bender | bende | har bendt | bend! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| bend + substantiv | bendt + substantiv | den/det bende + substantiv | bende + substantiv | bendande |
Opphav
norrønt benda, opphavleg ‘forsyne med band’, av uttrykket benda boga ‘bøye (og setje band på) ein boge’; av band (1Tyding og bruk
- bøye (noko stivt) i boge eller spenn;tvinge, vri, bøye (kroppen, ein kroppsdel)
- presse, trykkje (på enden av ei våg (1, 1), eit spett og liknande)
Døme
- bryte og bende med spettet
- (kile, klemme seg fast og) ta imot;hefte, hindre, meinke (ei rørsle);gå tvert
Døme
- det bender imot