Nynorskordboka
lede, lee
leda, lea
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å leaå lee | lear | lea | har lea | le!lea!lee! |
| å ledaå lede | ledar | leda | har leda | led!leda!lede! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| lea + substantiv | lea + substantiv | den/det lea + substantiv | lea + substantiv | leande |
| leda + substantiv | leda + substantiv | den/det leda + substantiv | leda + substantiv | ledande |
Opphav
opphavleg to ord i norrønt, i tydinga ‘bøye’ liða, i tydinga ‘røre ved’ hliða ‘vike til sida’Tyding og bruk
- røre på, bevege (særleg lem eller ledd)
Døme
- lede føtene;
- kan du lede på øyra?
- han leda på seg
- røre ved, rikke, flytte;
Døme
- steinen var så stor at eg fekk ikkje leda han
Faste uttrykk
- ikkje lede på ein fingerikkje gjere noko;
ikkje lyfte ein finger - lede segrøre seg
- eg høyrer noko ledar seg