Nynorskordboka
kjeve
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein kjeve | kjeven | kjevar | kjevane |
Opphav
truleg av lågtysk keve; same opphav som kjake og kjeftTyding og bruk
- kvar av dei to framståande delane som avgrensar munnhola og som tennene sit i;jamfør overkjeve og underkjeve
Døme
- han fall og braut kjeven
- flatt stykke på reiskap, til å gripe eller halde fast med
Døme
- kjevane på skruestikka