Nynorskordboka
kinn
substantiv inkjekjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| eit kinn | kinnet | kinn | kinna |
Opphav
norrønt kinnTyding og bruk
- kvar av dei to sideflatene i andletet
Døme
- danse kinn mot kinn;
- klappe nokon på kinnet;
- jenta hadde raude kinn;
- han fekk frisk farge i kinna;
- kjenne kinna brenne
- særleg brukt i stadnamn: bratt fjellside
Faste uttrykk
- vende det andre kinnet til(etter Matt 5,39) ikkje la seg provosere