Nynorskordboka
insinuere
insinuera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å insinueraå insinuere | insinuerer | insinuerte | har insinuert | insinuer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| insinuert + substantiv | insinuert + substantiv | den/det insinuerte + substantiv | insinuerte + substantiv | insinuerande |
Opphav
av latin insinuare ‘la trengje inn’, av in- og sinus ‘bryst, fald’Tyding og bruk
kome med dulde skuldingar om
Døme
- dei insinuerte at ho hadde fuska til eksamen