Nynorskordboka
forvelle
forvella
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forvellaå forvelle | forvellarforveller | forvelte | har forvelt | forvell! |
| forvellar | forvella | har forvella | forvell!forvella!forvelle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forvelt + substantiv | forvelt + substantiv | den/det forvelte + substantiv | forvelte + substantiv | forvellande |
| forvella + substantiv | forvella + substantiv | den/det forvella + substantiv | forvella + substantiv | |
Opphav
av gammaldansk wælle ‘vere klok’, norrønt vella ‘koke, syde, strøyme’; av for- (2Tyding og bruk
gje eit oppkok i vatn som etterpå blir slått bort
Døme
- forvelle grønsakene før innfrysinga
- brukt som adjektiv
- forvella purre