Nynorskordboka
forstrekkje, forstrekke
forstrekkja, forstrekka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forstrekkaå forstrekke | forstrekker | forstrekte | har forstrekt | forstrekk! |
| å forstrekkjaå forstrekkje | forstrekkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forstrekt + substantiv | forstrekt + substantiv | den/det forstrekte + substantiv | forstrekte + substantiv | forstrekkande |
| forstrekkjande | ||||
Opphav
frå tysk; av for- (2Tyding og bruk
strekkje (særleg kroppsdel, muskel) så det blir skade
Døme
- forstrekke armen
Faste uttrykk
- forstrekkje segta på seg for mykje
- han forstrekte seg i forsøket